Sjelens betydning i psykologien

Psyke betyr sjel, men hvor ble sjela av i psykologien?

Jeg har savnet sjelen som noe mer enn det vi betegner som psyke i dag- knyttet til personlig erfaring og tro. Psykologien kan egentlig ikke kritiseres for ikke ha et filosofisk eller religiøst fokus. Psykologi som vitenskap utviklet seg som en nødvendig kontrast til religion og tro. Likevel synes jeg det åndelige aspektet av mennesket bør ha en verdig plass, spesielt i terapi. Psykologi betyr «læren om sjelen», men hvordan gikk sjelen fra å være knyttet til noe åndelig til å handle om "atferd og mentale prosesser"?

Begrepet sjel har blitt forstått og tolket på ulike måter gjennom historien. Den vanligste tolkningen innenfor filosofi og religion frem til midten av 1800 tallet har vært at sjelen skiller seg fra kroppen og er knyttet til noe åndelig og udødelig.

Synet på sjelen endret seg med Darwins evolusjonsteori og en mer naturvitenskapelig forståelse av menneske. Selv om biologien kunne forklare mye kom den til kort i å forklare menneskets indre og da psykologien ble vitenskap ble sjelen eller det greske ordet for menneskesjel- psyke, definert ut fra hva som var de rådende retningene i psykologien.

Med psykoanalysen bestod det sjelelige blant annet av våre ubevisste nevroser og konflikter. Behaviorismen kom som en motpol til psykoanalysen. De mente at introspeksjon som ble brukt som forskningsmetode i psykoanalysen var uegnet til å få kunnskap om sjelslivet. Med sine empiriske studier på atferd omdøpte de psykologien fra «læren om sjelen» til «læren om atferd». I dag er definisjonen på psykologien «læren om atferd og mentale prosesser». På den måten ble sjelen redusert til noe mentalt og ikke-religiøst og de sidene av mennesket som ikke kunne betegnes som psyke mistet fokus.

Humanismen kom som en motstandsbevegelse mot behavorismen. De mente at mennesket ikke kunne forstås på grunnlag av laboratoriestudier og dyreeksperiment, men heller ved personens egne opplevelser, valg og verdier.

Psykologiens ulike perspektiver gjennom tidene danner grunnlag for den kliniske psykologien i dag, som integrerer det subjektive mennesket gjennom introspeksjon og empati, samtidig med empirisk forskning som kan vise hva som faktisk har effekt på den psykiske helsa. Å gjøre noe så abstrakt som sjelen om til vitenskap er et ambisiøst og mildt sagt omfattende prosjekt, men er noe av det som har bidratt til at vi har mange verktøy og tiltak for psykisk helse i dag. Samtidig har det å gjøre "læren om sjelen" til vitenskap hatt sin pris, nemlig at tro og religion har fått lavere status og mindre plass. Professor i kulturstudier Ole Martin Høystad skriver i sin bok «Sjelens Historie»; «Det sjelen ikke får med institusjonell og akademisk bevegelse tar den igjen i smug, i alternative bevegelser, populærkultur og fiksjonens fantasiverden».

Selv om metoder fra Østen som opprinnelig har med seg åndelige og spirituelle aspekt, som meditasjon, blir anerkjent i psykologien, er den åndelige siden verken anerkjent eller brakt opp til diskusjon. Dessverre har den nok heller blitt avvist og sett på som en kompensasjon og flykt fra vanskelige følelser. Jeg tror at det i noen tilfeller stemmer, at vi kan flykte vekk fra oss selv hvis det handler om å gå inn i rammer og systemer som gir en illusjon av trygghet, men jeg tror også at vi kan flykte inn i avhengighet av ulike slag på grunn av mangel på åndelig kontakt. Jeg tror den åndelige siden for mange er en viktig del av å være menneske, og at det er viktig å gi plass til den i psykologien og i terapi.

Det åndelige kan bli definert som en subjektiv opplevelse av å oppleve/ tro på noe større enn en selv. Det trenger ikke være noe overnaturlig, men kan like gjerne være knyttet til naturen eller en annen dimensjon som gir livet mening. Det som gjør det åndelige verdifullt uansett om det er religiøs tro, troen på mennesket, eller på naturen er at det har en spesiell verdi for den enkelte, og at denne verdien ikke kan graderes som mer eller mindre viktig eller riktig.

Ut fra et opplevelsesorientert perspektiv kan psykologien i utgangspunktet romme hele mennesket, så trenger vi egentlig å snakke om sjelen? Jeg tror at når psyken formelt sett blir redusert til å handle om atferd og mentale prosesser kan dette rommet lett bli glemt, og oppfattet som mindre verdifullt og sant.

Selv ønsker jeg å bruke ordet sjel som mer enn beskrivelsen av det psykiske, knyttet til personlig tro og erfaring - både fordi jeg opplever kontakt med en åndelig side som er viktig for meg, og fordi jeg ønsker å bidra til å gjøre dette rommet verdig i terapi. Jeg synes det er viktig at sjelen betegnes som noe mer enn psyke, fordi det gir rom til noe større i mennesket enn historien vår. Hva sjelen består av er dypt personlig og kan gi plass til et rom som ikke defineres eller beskrives, men som oppleves.

«Jeg vet bare at jeg ble født og at jeg eksisterer som om jeg ble båret. Jeg eksisterer på grunnlag av noe jeg ikke vet.» C. G Jung

Tekst Eline Lie Hæreid

Illustrasjon: ©️ BONO Gabrielle Kielland

Først publisert: 22.05.2018

Referanser:

Høystad. O.M (2016). Sjelens Historie. Aschehoug.

Jung. C.G. (1955). Modern Man in Seach of a Soul. Mariner books.

Teigen. K. H. (2015). En psykologihistorie. Fagbokfrl.

Podcast om Sjelen med lege og psykiater Jan Karlseng og Eline Lie Hæreid:

Lytt her (Spotify):

https://open.spotify.com/episode/3Fjig6JGfrzJa1jSvMQKqP?si=uCLsZwmVTbquupRoprCV4A

Eller her (Apple):