Terapi som en organisk prosess

Vi mennesker skiller oss fra dyr med vår prefrontale cortex, eller vår «tenkehjerne». Den delen av hjernen som gjør oss bevisst oss selv, som også gjør oss i stand til å starte terapi- og selvutviklingsprosesser for å evaluere og skape endringer i oss selv. På godt og vondt vil jeg si.

Dyr derimot, er her og nå. De føler, lærer, og de følger instinktene sine. Dyr kan også bli traumatiserte og fryktstyrte. De kan trenge spesielle miljø for å heles, men de anstrenger seg ikke eller evaluerer seg selv for å skape endringer. Endring er noe som må skje i tillit til miljøet og samspillet rundt.

Visualiseringen av katten i terapistolen som sammen med sin terapeut evaluerer hvordan han skal få samlet flere mus på kortere tid, eller hvordan han skal akseptere at han har en spedere kroppsbygning enn sin nabokatt er ikke helt naturlig å se for seg.

Vi mennesker har en fantastisk mulighet til å bli bevisst oss selv og gjøre endringer. Likevel finnes det en fallgruve hvor vi kan leve med en overbevisning om at vi selv kan ta full kontroll over denne prosessen. Vi kan glemme at vi også er endel av naturen og miljøet rundt oss.

Jeg tenker spesielt på dette når jeg observerer dattera mi og ser at hennes læringsprosess skjer helt naturlig når forholdene ligger til rette for det. Vi mennesker er avhengig av at våre basale behov blir dekket, som relasjonell trygghet, materiell trygghet; tak over hodet og mat på bordet, sol, luft og vann. Når våre basale behov er dekket vil vår natur sørge for det neste. Gjennom hennes iboende egenskaper går hun helt instinktivt etter stegene som hjelper henne fra å være baby til å bli barn, ungdom og senere voksen. Når hun er trygg er hun ikke styrt av frykt men av glede og nysgjerrighet. Denne gleden og nysgjerrigheten leder henne til å prøve og feile gjennom lek og dermed skjer læring. Den leder henne til å lage mange morsomme og rare lyder som senere er grunnlaget for alle ordene hun skal si. Den hjelper henne til å bruke kroppen på måter som senere gjør at hun har muskelkraft til å reise seg opp. Hun vet ikke selv at alle de små skrittene hun gjør skal bygge henne opp til å lære å gå, snakke og føre henne videre som et handlende menneske i verden. Kanskje er hun frustrert midt i prosessen fordi hun ikke kommer videre. Hun vet ikke at hun er like ved å utvikle en ny evne. Alt skjer til sin tid, og alle de små skrittene må til før det store skifte skjer, fra å krabbe til å gå. Fra å se bokstaver til å lese hele setninger.

Vi kan ikke være et annet sted enn vi er. Vi må gjennom alle stegene før endringen skjer. Vi kan selvfølgelig snu behovspyramiden på hodet og drive med egenutvikling før våre basale behov er møtt. Altså kan vi gjøre suksess i en jobb, men på et senere tidspunkt føle oss tomme og utslitte fordi vi ikke egentlig ble styrt av våre grunnleggende behov. Kanskje ble vi styrt av frykt, kanskje frykten for ikke å være god nok. Det har en høy pris og før eller senere ramler korthuset sammen. Vi må starte på nytt og se hva våre virkelige verdier og behov er.

Så hva har fått oss til å tro at om vi bare har nok viljekraft og målrettethet så vil vi komme dit vi ønsker? Hvorfor tenker vi på utvikling som noe helt naturlig som nyfødt og barn, men som selvdrevet seinere i livet? Hvorfor har mange av oss sluttet å ha tillit til vår iboende natur?

Når en klient kommer til time, vet hverken jeg eller han helt hvor veien går. Vi kan ha tanker om det, men endring skjer ofte på måter vi ikke kan forutsi. Kanskje begynner man i terapi fordi man ikke lenger har samme funksjonsnivå og tanken er å «komme tilbake til seg selv». Under prosessen skjer kanskje en endring i bevisstheten heller enn det konkrete man ville endre på med seg selv. Kanskje endrer hele perspektivet seg og man innser at denne delen som ville endre seg egentlig var endel av problemet. Ved å skape nok trygghet kan bevisstheten øke slik at vi kan se at vi har flere deler i oss. Èn del som er bevisst hva den ønsker og vil og en annen, kanskje større del, som lever i det ubevisste. Kanskje kan man gjenkjenne denne delen ved at man får en magefølelse eller fornemmelse for noe, men ikke helt vet hvorfor. Når vi lar denne delen av oss, som vet mer enn vårt bevisste jeg få plass, kan vi lytte fremfor å produsere. Vi kan la ting komme til oss. Det ubevisste kan bli bevisst.

Vi mennesker har en iboende natur. Vi er forskjellige, og vi påvirkes mer eller mindre av miljøet vårt. Vår primære drivkraft er å overleve selv om vi kanskje fjerner oss langt fra denne mer primitive siden i oss. Vi rasjonaliserer valgene våre.

Vi trenger trygghet og støtte for å komme bak frykten og se hva som styrer oss. Noen ganger kan vi oppdage at hele livet har vært styrt av en underliggende frykt. Ofte bunner den i tilpasningen vi gjorde som barn for å sikre omsorg og nærhet. Det var en smart tilpasning den gang, men den koster i et voksent liv. Barnet trenger hjelp til å romme og forstå følelsene sine. Om denne hjelpen uteblir setter følelsene seg i kroppen, og istedenfor å føle følelser styres vi ubevisst av dem. Når vi har nok trygghet så kan vi slippe opp denne primitive frykten og komme i kontakt med følelser igjen. Dette rommet vi som voksne kan skape i oss gjør at noe annet og mer ekte kan ta over styringen, en naturlig drivkraft som er styrt av glede og nysgjerrighet fremfor plikt og alvor.

Vente

Jeg spurte treet om det ikke er lei

av å stå å

vente

De brune bladene henger der som om de bare venter

på å få slippe grenen.

Grenene følger bladets tyngde,

og det må være godt for deg å la de

falle tenker jeg

Treet svarer;

slik tenker du,

og slik tenker alle mennesker med deg,