Terapi som en organisk prosess

Vi mennesker skiller oss fra dyr med vår prefrontale cortex, eller vår «tenkehjerne». Den delen av hjernen som gjør oss bevisst oss selv, som også gjør oss i stand til å starte terapi- og selvutviklingsprosesser for å evaluere og skape endringer i oss selv. På godt og vondt vil jeg si.

Dyr derimot, er her og nå. De føler, lærer, og de følger instinktene sine. Dyr kan også bli traumatiserte og fryktstyrte. De kan trenge spesielle miljø for å heles, men de anstrenger seg ikke eller evaluerer seg selv for å skape endringer. Endring er noe som må skje i tillit til miljøet og samspillet rundt.

Visualiseringen av katten i terapistolen som sammen med sin terapeut evaluerer hvordan han skal få samlet flere mus på kortere tid, eller hvordan han skal akseptere at han har en spedere kroppsbygning enn sin nabokatt er ikke helt naturlig å se for seg.