Hvorfor er vi unnvikende i en varslet miljøkatastrofe? Et psykologisk perspektiv

Å jobbe som psykolog er å jobbe med å nærme seg virkeligheten sånn den er. Jeg har ofte reflektert over at det er en av de mest utfordrende oppgaver for oss mennesker; å innse hvordan barndommen egentlig var, eller å se realiteten i livet vårt her og nå; som f.eks å anerkjenne at jeg må slutte i jobben før jeg blir utbrent, eller syk.

Og det kommer av en grunn. Vi har gjennom hele vår evolusjonshistorie hatt behov for å finne måter å overleve på, på en mest mulig energibesparende måte. Vi har ikke hatt tid eller ressurser til å dvele over barndommen, eller tenke langsiktig over konsekvensene rundt vår egen levemåte. Vi kan vite et sted at vi bidrar til egen sykdom gjennom å leve med stress og dårlig kosthold, men vi starter kanskje ikke endringen før konsekvensene er helt tydelige for oss.

Kanskje kan vi tenke på oss selv som en litt dum art, hvertfall at vi har motstridende impulser, men det kan altså forklares fra et historisk/psykologisk perspektiv. Jeg tenker at denne forståelsen og avsløringen av oss selv er viktig med de miljøutfordringene vi lever i. Jeg tror at det finnes en genuin og naturlig omsorg i oss for andre mennesker, naturen, og fremtida vår. Men da trenger vi å se litt nærmere på oss selv. 

Jeg tror at vi først klarer å «redde verden» når vi også kan anerkjenne vår egen natur og gjenkjenne at vi er dypt forbundet med den. Men det er en vei å gå, for meg og for mange andre. Jeg er heldig (selv om det ikke alltid føles sånn), som har en samboer som stadig minner meg på realitetene, og på min egen, tidvise, unnvikende atferd rundt miljøutfordringene. Det gjør meg nysgjerrig og undrende til min egen væremåte hvor jeg skyver ting frem i tid ,ikke tar stilling til, eller tenker på ubehagelige sannheter. Jeg kan oppleve samtalene rundt miljøet som slitsomme, kanskje aller mest ubehagelige. De kommer liksom ingen vei. Samtalene blir ofte avsluttet med «ja huff…hvordan skal det gå?» Mens jeg spiser kylling eller gris, skyver jeg vekk tankene om virkeligheten- hvordan dyrene har hatt det. Jeg vet det et sted, men jeg kan ikke spise dyrene og samtidig tenke på det. Det gjør likevel noe med meg. Det skaper en distanse til meg selv. Benektelsen i oss selv forteller gjerne noe om avstanden vår til naturen. Men vi kommer ikke utenom å forstå oss selv og også omfavne vår egen natur. 

Psykologien har dessverre hatt et manglende fokus på vår tilknytning og avhengighet til naturen. I vår kultur er vi dominert av et humanistisk og kristent livssyn. Humanismen definerer oss som unike, med fri vilje, noe som klart skiller oss fra dyrene. Verdiene er basert på at vårt indre selv gir mening til verden og er kilden til de etiske og moralske standarder vi har. Menneskerettighetene våre kommer fra humanistiske verdier, og på den måten bidrar den til å skape harmoni mellom oss mennesker. Humanismen er essensiell i å holde frem vårt menneske- og likeverd, og ligger bak vårt demokratiske samfunn i dag. Altså er det ikke noe alternativ å være foruten dette fundamentet, og kanskje på grunn av nettopp det kan det også være vanskelig å få øye på bakdelene.

Til tross for humanismens mange viktige og positive sider, tar den i liten grad vår biologi med i betrakning. Det kan se ut som den historiske utviklingen av humanismen som trossystem har skrellet vekk både vår tilknytning til naturen og til åndelige aspekt. Humanismen forteller oss at vi kan skape vår egen verden uten å være avhengighet av naturen. Med andre ord kan en humanistisk kultur bidra til at vi forsterker våre menneskelige egenskaper og vår «mentale overlegenhet», og at vi på motsatt side undertrykker vår sårbarhet og naturlige biologiske behov.

Dette tenker jeg har en direkte sammenheng med hvordan vi forholder oss til vår egen kropp som vi kan drive rovdrift på. Mange som kommer i terapi har gjort mange mentale teknikker. Likevel er det noe som ikke stemmer. Det sitter i kroppen. I traumebehandling jobber vi mest med de primitive deler av hjernen, det instinktive og automatiserte. Å forstå "dyret i oss" og hvordan vi har måttet tilpasse oss for å overleve kan være en viktig del av å gjenfinne helsa. Å få innsikt i egen kropp og nervesystem kan minne oss på vår tilknytning og avhengighet til naturen. Det å se at vi fortrenger denne delen av oss både gjennom påvirkning fra kulturen og også forklart ut fra et evolusjonsmessig perspektiv kan gi forståelse for, både hvorfor vi fortrenger vanskelige følelser og hvorfor vi forholder oss unnvikende i en varslet naturkatastrofe.

Psykologien har makt til å definere, Derfor mener jeg at vi som psykologer bør være kritiske ovenfor idealer og verdier som dominerer i vår kultur. Psykologene Lina Søreide Slåtta, Per Espen Stoknes, og Ole Jacob Madsen er noen av dem som har gått inn i denne materien, og kommet med forslag om hvor vi bør bevege oss videre. 

Slåtta og Madsen (2014) skriver i artikkelen «Jeg svømmer alene» om hvordan eksistensialisme, som er en av de dominerende retningene innenfor psykologien i dag har «bidratt til å etablere og opprettholde den problematiske forestillingen om menneskets uavhengighet av naturen». Den amerikanske psykiateren Ivrin Yalom som er en av de mest innflytelsesrike personene innenfor eksistensiell psykoterapi har definert menneskets endelige grunnvilkår utifra hva vi uungåelig preges av som består av; døden, friheten, eksistensiell isolasjon og meningsløshet (les utdypende om dette i  henvist artikkel). Med disse 4 vilkårene er det ingen ytre struktur og det er mennesket selv som skaper innhold i sin virkelighet.

Slåtta og Madsen påpeker mangelen på menneskets avhengighet til naturen som et vilkår. De foreslår et femte økopsykologisk vilkår som består av eksistensiell avhengighet. De beskriver det slik:

«Sammenfattet kan et økopsykologisk endelig vilkår lyde slik: Mennesket er natur og er født til gjensidig relasjon med, og avhengighet av, naturen. I dette inkluderes både andre mennesker og den ikke-menneskelige naturen. Det er en grunnleggende avhengighet som rammer inn menneskets eksistens, et endelig og uunngåelig vilkår, med andre ord en eksistensiell avhengighet.»

Slåtta (2022) skriver at den økologiske krisen representerer en invitasjon til noe annet enn individualisme. «Den økologiske tilstanden inviterer til tilhørighet, ansvar og betydning i møte med hverandre og naturen.» 

Hun setter vakkert ord på det:

«Det fortrengte innhenter oss i den økologiske krisen, som både stille og stormende viser oss våre egne og naturens sammenvevde og sårbare liv.»

Så kanskje kan vi også se den økologiske krisen som en mulighet til mer kontakt, med oss selv og med naturen. Kanskje er det noe å hente i selve prosessen. Derfor blir det så viktig å ta med oss selv i prosessen med å skape en bærekraftig fremtid. Hvis vi fortrenger «dyret i oss» som er avhengig av å tilpasse seg for å overleve, som lever i en «eksistensiell avhengighet» til naturen, hvordan kan vi virkelig koble på viktigheten av å ta vare på planeten?

Natur

Dette gamle temaet

for enfoldige malere og poeter,

sauegjetere og subsidierte småbrukere

Jordens skrukkete ansikt 

som langsomt lukker seg 

rundt beslutningen om å dø ut.

I et rom som stadig ekspanderer

stuper ennå blaff av renhet

gjennom lysårene, lik stjerneskinn

mot vårt hjørne av tilværelsen

Snart er avstanden så stor

at vi må bøye oss ned mot barn og bregner

og be dem fortelle

hva berg, mold og gress betyr.

Kolbein Falkeid

Referanser:

Aas, P. A. (2011). Humanisme – først og fremst et menneske. Pax forlag

Slåttå, L. S., & Madsen, O. J. (2014). «Jeg svømmer alene»: En økopsykologisk utforskning av de endelige vilkår i eksistensiell psykoterapi. Scandinavian Psychologist, 1. https://doi.org/10.15714/scandpsychol.1.e9

Slåttå, L. S.(2022). «Den økologiske krisen i psykologien». Tidsskrift for Norsk psykologforening. Vol 59, nummer 8, 2022, side 720-725.

Stoknes, P E. (2017). Det vi tenker på når vi ikke tenker på global oppvarming. Tiden.

Yuval, N.H (2017). Sapiens. En kort historie om menneskeheten. Bazar.

Jeg har skrevet en kronikk i Tidsskrift for Norsk Psykologforening med samme tema som kan leses her

.